Ledende skikkelser innen herretennis, inkludert Carlos Alcaraz og Stefanos Tsitsipas, har uttrykt sin misnøye med det utvidede toukersformatet for Masters 1000-arrangementer. Spillere har tatt opp problemer som en nedgang i ytelseskvalitet, økt skaderisiko og reduserte muligheter for hvile, trening og restitusjon. Denne endringen har forstyrret rutinene deres betydelig, noe som har ført til utbredt misnøye blant utøverne.
Til tross for disse bekymringene befinner Novak Djokovic seg på en annen side av debatten. Etter å ikke ha deltatt i noen turnering siden Wimbledon, delte Djokovic tankene sine under en pressekonferanse før US Open, og uttrykte sin avtagende interesse for de langstrakte Masters-arrangementene. Han uttalte: «For å være ærlig med deg, liker jeg ikke de to uker lange masterarrangementene lenger. Det er bare altfor langt for meg.» Han nevnte videre at med inkluderingen av disse utvidede turneringene, føles det som om det nå er 12 Grand Slams, noe som har utvannet motivasjonen hans til å forfølge rangeringspoeng utenfor de fire store turneringene. Djokovic la rett ut: «Jeg har ingen annen tidsplan enn Slams, for å være ærlig.»
Selv om Djokovic erkjenner legitimiteten til spillernes klager over det nye Masters-formatet, ser han ikke for seg en reversering tilbake til den forrige tidsplanen. Han fremhevet mangelen på kollektiv innsats fra spillerne under beslutningsprosessen, og antydet at til tross for klagene deres, deltok mange ikke aktivt i diskusjoner eller forhandlinger som kunne ha påvirket beslutningene. «Jeg støtter spillerne, men til syvende og sist, når det var en tid med forhandlinger og beslutningstaking, deltok ikke spillerne nok,» sa Djokovic, og understreket viktigheten av å være proaktiv i slike saker.
Denne situasjonen etterlater tennismiljøet ved et veiskille, med en klar kløft mellom spillernes velvære og de kommersielle aspektene ved sporten. Etter hvert som US Open nærmer seg, understreker uenigheten om terminlisten en økende bekymring som strekker seg utover individuelle preferanser, og berører bredere spørsmål om idrettsutøvernes velferd og den fremtidige retningen for profesjonell tennis.